HVA VIL VI?

Museer har aldri vært nøytrale. Tvert imot – museer har opp gjennom tidene alliert seg med utnyttelse, makt, rikdom og elitisme. Det er ikke mulig å lage utstillinger, formidling eller annen programmering løsrevet fra dette. Ideologi, politikk og hegemoni følger alltid med i museumspraksis. Kunstmuseer er fortsatt et sted for privilegierte – folk med høyere utdanning og penger. De forherliger etablerte elitistiske konvensjoner og inkluderer ikke dagens samfunn og dets mangfoldige identiteter og tilhørigheter. Dette er et gjennomgående problem i hele museumsverden, men er kanskje mest synlig i kunstmuseene, som er denne gruppens hovedfokus.

Museet er en offentlig institusjon med stor autoritet som tar valg og gjør prioriteringer både for i dag og for fremtiden. I sin utvelgelse og presentasjon av kunst bestemmer kunstmuseer hva som har verdi. Det påvirker våre demokratiske verdier og sannheter. Hva vi ser eller ikke ser på kunstmuseer sier noe om hvem vi er og hva som definerer vår identitet. 

Museer skal være relevante arenaer i samfunnet som utfordrer etablerte sannheter og jobber for sosial og politisk endring. Men når har museer i Norge tatt standpunkt? Når museer velger å ikke snakke om saker som diskriminering, ekskludering og konsekvenser av norsk kolonialisme støtter de status quo. 

Norge hevder at vi har en armlengdes avstand mellom politikk og kunst. Politiske beslutningsorganer blander seg ikke inn i kunstfaglige beslutninger, sies det. Men når politikere oppnevner (sine) politikere til styreledere, nestledere og andre styreverv, ser vi statens forlengede arm som utfordrer, overstyrer og i noen tilfeller velter museets automoni. Den sterke kulturpolitiske styringen setter kunstnerisk og kunstfaglig uavhengighet i Norge på spill.  

Under Solberg-regjeringene ble offentlige museer oppfordret til å øke egeninntjening gjennom privat finansiering. På denne måten privatiserer de ikke bare et offentlig gode, men også vår felles (nasjonale) kulturarv. Privat finansiering slik det praktiseres i Norge, medfører at aktører med personlige agendaer får makt over offentlige kunstmuseer. Gjennom sine verv i museumsstyrer, innflytelse på innkjøp av verk til samlingen, innhold i og formidling av utstillinger og forskningsprosjekter, definerer de i høy grad museet.

Museer er ikke nøytrale krever at museene må endre seg. Vi krever at museer blir demokratiske, likestilte og relevante institusjoner. De må bli institusjoner som er tilknyttet lokalsamfunnet og ikke styres av private og politiske aktører med egne agendaer. Vi krever museer som ivaretar faglighet, transparens og dialog i alle sine prosesser. Som sparker etablissementet i rævva.

Museer er ikke nøytrale krever at kunstmuseer tar standpunkt og blir bevisst sin samfunnsrolle, at de proaktivt engasjerer seg i de presserende sakene i vår tid og skaper endring.